Indianerne i dag

Indianerne er de som regnes som urfolket i Amerika. FN-organisasjonen ILO har, som jeg har skrevet før, definert «urfolk» som et folk som fortsatt har sin tradisjonelle kultur, og som har bosatt seg i et område lenge før staten ble etablert der. Indianerne er et folk som har levd i Nord-Amerika lenge, og de har hatt kulturen sin i mange år. Det er mange forskjellige indianerstammer i Nord-Amerika. Noen av de mest kjente stammene er Sioux og Navajo.

Tradisjonelt bodde indianerne i hele Amerika. I dag bor omtrent 50% av indianerne i reservater. Når de første europeiske nybyggerne kom til Amerika ble mange av Indianerne tvunget til å migrere vestover. Vi kan ikke sikkert si når de første amerikanerne kom til Amerika, men det er antatt at det er ca. 20 000 år siden. Vi kan også ikke si helt sikkert hvor indianerne kom fra. Det er mest vanlig å si at de vandret fra Asia, over Beringstredet og så til Amerika.

Når folk tenker på indianere, tenker de fleste på en person med fjærpryd og som bruker mokasiner.  Den stereotypiske indianeren reiser også med kano og bor i en tipi. Men dette var hvordan det var før, for i dag går de fleste indianerne med moderne klær, og de fleste bor ikke i tipier. Dette er fordi den tradisjonelle indianske kulturen ikke passer spesielt godt inn i det moderne amerikanske samfunnet. Fortsatt er det noen indianere som forsøker å holde på den tradisjonelle kulturen sin, ved å bruke språket og ha på seg tradisjonelle klær på spesielle dager.

En karakteristisk ting i den indianske kulturen er deres nære forhold til naturen. Dette er også noe man kan finne igjen i kulturene til andre urfolk, som for eksempel den samiske kulturen. Et eksempel på deres forhold til naturen er deres tradisjonelle religioner. De gamle indianske religionene er varierte, men de fleste av de fokuserer rundt naturen, som landskapet, dyr eller planter. En typisk del av den indianske kulturen er at forskjellige dyr symboliserer forskjellige krefter.

Stereotypisk indiansk kultur

På 1800-tallet ble mange indianere undertrykt. Når de startet på skolen, ble de gitt nye, amerikanske navn, og mange indianere ble diskriminert. I 1968 ble «The Indian Cilvil Rights Act» lagd. Det er en lov som støtter indianernes rettigheter. Noen av rettighetene som loven støtter er retten til å tale fritt og til lik behandling av loven. Det finnes også mange andre lover for å stoppe diskriminering av indianere, og i dag har de for eksempel stemmerett. Noen av disse lovene hadde en effekt, men forholdene deres er fortsatt ikke spesielt gode.

Det finnes mange problemer blant indianerne i dag. Et eksempel er alkohol. Det er et stort problem blant indianerne. Dette er også et problem blant andre urfolk, for eksempel samene. Noen, omtrent 50% av indianerne, bor i reservater. I reservatene er ikke leveforholdene spesielt gode. Mange av husene i resevatene er bare lagd av søppel. I tillegg er det er mangel på infrastruktur i mange av reservatene. Et eksempel på dette er at det ofte ikke er elektrisitet eller telefondekning i reservatene.

 Det er også få jobber i resevatene. Arbeidsledigheten er høy i reservatene, omtrent mellom 50% og 70%. Omtrent 30% av indianerne som lever utenfor reservatene har mindre enn videregående utdannelse. Dette nivået er enda høyere i reservatene, der er det omtrent 40%. Som et resultat av dette lever omtrent 25% av alle indianerne under fattigdomsgrensen, og i tillegg er indianerne den etniske gruppen med den laveste forventede levealderen, 55 år.

I dag har altså indianerne en bedre situasjon enn for noen år siden. Men det finnes fortsatt sosiale og økonomiske utfordringer.

Det flerkulturelle samfunnet

 Et flerkulturelt samfunn kan bli definert som et samfunn der to eller flere kulturer lever side om side, der disse kulturene anser seg som forskjellige fra hverandre. I Norge har vi mange forskjellige kulturer. Det er vanlig å tenke at vi ble et flerkulturelt samfunn da innvandringen så smått startet på 60 og 70-tallet, men faktum er at vi har vært et flerkulturelt samfunn i mange år. Samene har bodd i Norge lenge, og har gjort landet flerkulturelt. Jeg har skrevet mer om samene i de andre blogginleggene. På grunn av innvandringen er samene i dag bare en av mange minoriteter. En annen minoritet enn samene er for eksempel romfolket.

Etnisk og kulturell variasjon påvirker naturligvis Norge. Et eksempel på dette er mat. Før var det utenkelig å spise noe annet enn den maten man alltid hadde spist, altså maten som regnes som «typisk norsk». Med den økende innvandringen kom nye matretter, og dette har satt preg på Norge. I dag er det vel så populært å spise indisk mat og sushi, som å spise tradisjonell norsk mat. I tillegg påvirkes skolen av disse variasjonene. Elever kan få fri under religiøse høytider, og faget som før het kristendom har blitt gjort om til religion, livssyn og etikk. Dette er for at elevene skal få kunnskap om de kulturelle variasjonene i dagens samfunn, ikke bare om kristendommen, slik det var lagt opp før.

Begrepene «smeltedigel» og «salatbolle» er mye brukt. Amerika er et eksempel på et land der man kan bruke begrepet «smeltedigel». Da utvandringen til Amerika startet, var idèen at alle skulle gi oppsin egen kultur for å bli amerikanske. Derfor brukes begrepet «smeltedigel» om et samfunn der mange kulturer har smeltet sammen til èn kultur. Denne tankegangen har blitt kritisert, og et annet syn på saken er at de som dro til Amerika levde i det samme samfunnet, men de beholdt fortsatt sin kultur. Selv om de kalte seg aldri så mye «amerikanske», bar de fortsatt med seg elementer fra sin egen kultur, som for eksempel religion og mattradisjoner.

I Norge i dag er det mest vanlig å bruke begrepet «salatbolle». Vi har etniske grupper fra mange land, og vi har også mange religioner. Religioner kan både skape forskjeller og tilhørighet. I Norge i dag finnes det mange religioner. For innvandrere fra andre land er det fint å ha en gruppe å tilhøre. Gjennom religion kan de finne noen de føler et fellesskap med. Samtidig skaper dette en distanse fra majoriteten av det norske samfunnet. Det at flere med innvandrerbakgrunn grupperer seg sammen kan også skape større fremmedfrykt blant etniske nordmenn. Her kan man se et skille mellom den eldre og den yngre generasjonen. Den eldre generasjonen kan se på personer med utenlandsk bakgrunn som litt «mystiske», mens for de yngre kan det være helt naturlig at venner ikke er etnisk norske.

I dag kan det være vanskelig å være en ungdom med minoritetsbakgrunn i Norge. For det første er det variasjoner i kulturer. Foreldrene forventer kanskje at ungdommen holder på sin egen kultur, mens de selv kanskje har lyst til å identifisere seg med den «typiske norske» kulturen. I tillegg er de født i Norge og føler seg stort sett norske, men hvis de kaller seg det, ser folk spørrende på de. De har bakgrunn fra et hjemland de kanskje aldri har vært i, og føler seg mest norske. Allikevel er det mindre utfordrene å ha utenlandsk bakgrunn i Norge i dag, fordi det er mye mer vanlig nå enn før å ikke være 100% norsk.

Rasisme i dag

Rasisme kan defineres som ideen om at det finnes ulike raser eller etniske grupper som har ulike egenskaper, og at disse ulikhetene gjør at det er greit å forskjellsbehandle personer uten annen grunn enn etnisk eller sosial tilhørighet. Når man forskjellsbehandler personer på denne måten, kan det kalles diskriminering.

Denne idèen strekker seg langt tilbake, og et eksempel er på 1700-tallet, da den svenske botanikeren Carl von Linnè prøvde å dele menneskene inn i ulike grupper. Dette gjorde han da på grunnlag av fysiske forskjeller, som hudfarge. Frem til 1881 hadde ikke jøder adgang til Norge, og samene, som jeg skrev om i det forrige innlegget, har også blitt utsatt for mye diskriminering og rasisme. For ca. 100 år siden forsøkte man å dele inn menneskene i fire grupper, som var  den kaukasoide rasen, den mongolske, den negroide og den australoide (for eksempel urfolket i Australia). Det er også gjort andre forsøk, men det har ikke vært særlig vellykket.

I dag bruker ikke pålitelige forskere begrepet «rase». Dette er mye fordi at folk fra de ulike etniske gruppene har blandet seg med hverandre, og det blir derfor vanskelig å definere fire eller fem hovedgrupper. I tillegg er det større forskjeller mellom individene, enn det er mellom rasene. Det er derfor feil å generalisere ved å si at alle fra en etnisk gruppe oppfører seg likt eller ser like ut. Alikevel skjer det fortsatt mye diskriminering i dag. De fleste er imidlertid enige om at det ikke er viktige biologiske forskjeller mellom ulike grupper i samfunnet, men det er fortsatt mange som forskjellsbehandler på grunn av språk, kultur, religion eller etnisk tilhørighet.

Et eksempel på rasisme med begrunnelse i etnisk tilhørighet er det såkalte «Holmlia-drapet». Benjamin Hermansen, som var halvt ghanesisk og halvt norsk, ble drept i januar 2001. Drapet var kun motivert av hudfargen hans. Drapsmennene var nynazister, og så etter noen som så utenlandske ut, for å drepe de. Dette er rasisme i dag, og selv om det er ganske dramatisk, skjer det fortsatt mye «hverdagsrasime» i landet vårt. 

Det finnes mange eksempler der personer med utenlandsk bakgrunn har søkt over 300 jobber de har vært kvalifisert for, men ikke blitt kalt inn til intervju engang på grunn av det utenlandsklingende navnet. Skal det virkelig være slik i dagens samfunn at det er enklere å få et jobbintervju ene og alene fordi du er etnisk norsk? I følge nrk.no synker faktisk sannsynligheten med 25% for å få jobb hvis navnet ditt høres utenlandsk ut, sammenliknet med en søker med identiske kvalifikasjoner, men «norskere» navn.

I Norge kan rasisme også handle om å forsøke å definere norsk kultur. Hva er norsk kultur i et flerkulturelt samfunn? Hvis man er veldig opptatt av dette, kan man utvikle seg i en retning der man diskriminerer andre folkegrupper som har innvandret hit fordi de ikke tilhører den "norske" kulturen. I dag har vi et flerkulturelt samfunn, og det diskuteres stadig hva som er den norske kulturen, og om det er riktig å forsøke å definere den norske kulturen. 

Norsk kultur?

Vi har altså kommet lengre enn vi var for 100 år siden, da vi forsøkte å dele menneskene inn i grupper basert på biologiske forskjeller. I dag finnes det likevel mye rasisme, både alvorlige hendelser og hverdagsrasisme. 

Samisk kultur før og nå

Samene er det som regnes som urfolk i Norge. Et urfolk defineres av FN-organisasjonen ILO som ”Et folk som har bevart, helt eller delvis, sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert”. Samene har levd i Norge lenge, og de har hatt sin kultur gjennom mange år. I dag er de en etnisk minoritet i landet vårt, men de har en særstilling fordi de regnes som urfolk i Norge. Det finnes forskjellige typer samer, både reindrifssamer og kystsamer.

Samene bodde tradisjonelt i de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland. På samisk kalles dette området Sápmi, som kan oversettes med "Sameland". For ca. 12 000 år siden kom de første menneskene til det nordlige Skandinavia, og det antas at den samiske kulturen utviklet seg videre fra dette. Av de fire landene som har en samisk befolkning, er det bare Norge, med sine  ca. 40 000 samer som har anerkjent samene som urbefolkning. Et særtrekk ved samisk kultur er, som hos mange av de andre urbefolkningene, deres nære forhod til naturen. Fra gammelt av trodde de på naturreligioner, og naturen ble sett på som noe hellig. I tillegg forestilte de seg at naturen har en ånd og sjel. Dette er egentlig ganske naturlig, fordi de levde i pakt med naturen. 

Den stereotypiske samiske kulturen er at de driver med reindrift, synger joik og går i tradisjonelle samiske klær, som kofter og skaller. Mange har også et bilde av storfamilien som bor i gammer. Dette var det bildet man hadde av samer før. Slik var det i stor grad også, før assimileringen, altså fornorskningen på 1800-tallet tok til. På 1800-tallet var nasjonalismen sterkere enn før i Norge. Det vokste raskt frem en idè om at alle som bor i samme land skal snakke samme språk og være "norske". For å nå dette målet ble samiske barn sendt på skole, der de ikke fikk lov til å bruke samisk, ikke en gang i friminuttene. De fikk ikke undervisning i sitt eget språk, men de måtte lære seg norsk. I tillegg kunne man bare norske statsborgere kjøpe jord dersom de kunne snakk og skrive norsk, en lov som ble lagd i 1902. Det kan høres ut som det er lenge siden, men denne loven ble faktisk ikke opphevet før i 1965. 

I 1959 ble skoleloven endret. Dette var sett i lys av 2. verdenskrig. Vi forstod at når vi hadde kjempet mot undertrykkelse av jøder og vår folk, var det galt å undertrykke deler av befolkningen vår. Derfor prøvde Norge å gi samene rettigheter som en følge av at de defineres som urfolk. Sametinget ble dannet for å gi samene en mulighet til å påvirke samfunnet, til tross for at de er en ganske liten minoritet i dag. Dessuten har vi samefolkets dag, 6. februar, og de har også sitt eget flagg. Som urfolk har de rett til opplæring i sitt eget språk, og det finnes samiske tv-program, radiokanaler, skoler og høyskoler. 

Til tross for disse tiltakene er samisk språk på vei tilbake. En hovedårsak til dette kan være at gjennom mange generasjoner har samisk språk blitt undertrykt. Mange i Norge i dag har delvis samisk bakgrunn, men siden språket har forfalt gjennom generasjoner, kan de ikke språket særlig godt. En annen utfordring er at samisk kultur er vanskelig å la seg forene med livsstilen i det moderne norske samfunnet. Det er veldig få samer i dag som driver med reindrift, under 8%. Det bor faktisk flere samer i Oslo enn i Finnmark i dag. Den samiske kulturen med joik, den gamle samfunnsstrukturen og det gamle språket er altså vanskelig å holde i live. Samisk er i tillegg et språk som er i slekt med veldig få språk, og det gjør ikke situasjonen noe lettere.

Alt i alt er altså den samiske kulturen ganske svekket, mye på grunn av fornorskningspolitikken og den moderne livsstilen. Det er alikevel bedre for samene i dag enn på 1800-tallet. De har mer innflytelse enn før, og det er et økende fokus på å bevare den samiske kulturen.