Samisk kultur før og nå

Samene er det som regnes som urfolk i Norge. Et urfolk defineres av FN-organisasjonen ILO som ”Et folk som har bevart, helt eller delvis, sin tradisjonelle kultur, verdier og institusjoner, og som levde i et visst landområde før storsamfunnet overtok det eller staten ble etablert”. Samene har levd i Norge lenge, og de har hatt sin kultur gjennom mange år. I dag er de en etnisk minoritet i landet vårt, men de har en særstilling fordi de regnes som urfolk i Norge. Det finnes forskjellige typer samer, både reindrifssamer og kystsamer.

Samene bodde tradisjonelt i de nordlige delene av Norge, Sverige, Finland og Russland. På samisk kalles dette området Sápmi, som kan oversettes med "Sameland". For ca. 12 000 år siden kom de første menneskene til det nordlige Skandinavia, og det antas at den samiske kulturen utviklet seg videre fra dette. Av de fire landene som har en samisk befolkning, er det bare Norge, med sine  ca. 40 000 samer som har anerkjent samene som urbefolkning. Et særtrekk ved samisk kultur er, som hos mange av de andre urbefolkningene, deres nære forhod til naturen. Fra gammelt av trodde de på naturreligioner, og naturen ble sett på som noe hellig. I tillegg forestilte de seg at naturen har en ånd og sjel. Dette er egentlig ganske naturlig, fordi de levde i pakt med naturen. 

Den stereotypiske samiske kulturen er at de driver med reindrift, synger joik og går i tradisjonelle samiske klær, som kofter og skaller. Mange har også et bilde av storfamilien som bor i gammer. Dette var det bildet man hadde av samer før. Slik var det i stor grad også, før assimileringen, altså fornorskningen på 1800-tallet tok til. På 1800-tallet var nasjonalismen sterkere enn før i Norge. Det vokste raskt frem en idè om at alle som bor i samme land skal snakke samme språk og være "norske". For å nå dette målet ble samiske barn sendt på skole, der de ikke fikk lov til å bruke samisk, ikke en gang i friminuttene. De fikk ikke undervisning i sitt eget språk, men de måtte lære seg norsk. I tillegg kunne man bare norske statsborgere kjøpe jord dersom de kunne snakk og skrive norsk, en lov som ble lagd i 1902. Det kan høres ut som det er lenge siden, men denne loven ble faktisk ikke opphevet før i 1965. 

I 1959 ble skoleloven endret. Dette var sett i lys av 2. verdenskrig. Vi forstod at når vi hadde kjempet mot undertrykkelse av jøder og vår folk, var det galt å undertrykke deler av befolkningen vår. Derfor prøvde Norge å gi samene rettigheter som en følge av at de defineres som urfolk. Sametinget ble dannet for å gi samene en mulighet til å påvirke samfunnet, til tross for at de er en ganske liten minoritet i dag. Dessuten har vi samefolkets dag, 6. februar, og de har også sitt eget flagg. Som urfolk har de rett til opplæring i sitt eget språk, og det finnes samiske tv-program, radiokanaler, skoler og høyskoler. 

Til tross for disse tiltakene er samisk språk på vei tilbake. En hovedårsak til dette kan være at gjennom mange generasjoner har samisk språk blitt undertrykt. Mange i Norge i dag har delvis samisk bakgrunn, men siden språket har forfalt gjennom generasjoner, kan de ikke språket særlig godt. En annen utfordring er at samisk kultur er vanskelig å la seg forene med livsstilen i det moderne norske samfunnet. Det er veldig få samer i dag som driver med reindrift, under 8%. Det bor faktisk flere samer i Oslo enn i Finnmark i dag. Den samiske kulturen med joik, den gamle samfunnsstrukturen og det gamle språket er altså vanskelig å holde i live. Samisk er i tillegg et språk som er i slekt med veldig få språk, og det gjør ikke situasjonen noe lettere.

Alt i alt er altså den samiske kulturen ganske svekket, mye på grunn av fornorskningspolitikken og den moderne livsstilen. Det er alikevel bedre for samene i dag enn på 1800-tallet. De har mer innflytelse enn før, og det er et økende fokus på å bevare den samiske kulturen.